Nå har det gått drøyt to uker siden terroren i Oslo og Utøyamassakeren. Norge er fremdeles et land i sjokk og sorg, selv om hverdagen begynner å komme tilbake for noen av oss. Men Norge er for alltid et forandret land. Det er mange som er borte, som skulle ha vært her. Vi glemmer dere aldrig, og vi vil fortsette å kjempe for et inkluderende og varmt samfunn.

Jeg har gjort meg en hel del refleksjoner i ukene som har vært. Bevisst har jeg ventet med å skrive noe her, selv om jeg har postet ting på twitter og facebook. Der er det i regel ikke samme plass til lengere analyser, uten det har stort sett vært at jeg har postet lenker til artikler som jeg synes har vært interessante, og som jeg helt eller delvis har sagt meg enig i.

Et spørsmål som har opptatt meg, og mange med meg, har vært det vanskeligste av alle: hvor kommer hatet ifra? I Klassekampen sier den danske forfatteren Carsten Jensen at «Den enkleste utveien er å stemple ham (les: terroristen Breivik) som gal.» Jensen sier også: «Det er for så vidt riktig at han utførte dette alene, men han deler sin virkelighetsoppfattning med massevis av mennesker. Det er ingenting i det manifestet han har skrevet som overrasker en danske. Jeg hører Anders Behring Breivik fra Folketingets talerstol hver eneste dag. Jeg leser en artikkel av ham i avisa min hver eneste dag.»

Jensen har rett. Jeg vil gjerne understreke at skylden er helt og fullt terroristens. Han og ingen annen har gjennomført disse grusomme handlingene. Men skyld og ansvar er to forskjellige ting. Breivik sine idéer har blitt skapt og fått næring noe sted, og vi snakke om det, hvor vanskelig det enn er, og hvor fornærmet noen enn må bli.

Breivik er ikke nazist – i hvert fall ikke i ordets vanlige betydning: en som hater jøder og ser jødiske konspirasjoner overalt. Breivik har vært en del av det internettmiljø som er kjent som counterjihad-miljøet, de som er besatt av islam, muslimer og frykter Eurabia – en slags islamofobisk tilsvarighet til hva Sion Vises protokoll er for antisemitter. Disse idéene har fremforalt vært synlige på internett – i kommentarfelten til de store avisene og på forskjellige islamofobiske blogger. Det er nok ikke feil å si at Breivik, som vært medlem i Fremskrittspartiet men deretter tatt avstand fra Frp da han syntes at de var for liberale, blitt radikalisert på nettet.

Den verste islamofobien finnes på nettet, og det er stort sett anonyme skribenter som sprer den der. Men jeg må dessverre få lov til å peke på at det ikke bare er på nettet, blant de stort sett anonyme kommentatorerne, som meninger som fyrer opp under frykt og hat finnes. Fremskrittspartiet er ifølge målinger Norges nest eller tredje største politiske parti, og det er ikke vanskelig å finne uttalelser og programerklæringer fra Frp som er tydelig islamofobiske, og det handler ikke bare om personer i partiets periferi. Det er ikke lenge siden som Siv Jensen snakket om snikislamisering av Norge, og man trenger bare å gå noen år lenger tilbake for å finne Carl I. Hagens uttalelser om at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer». Og det var ikke mange måneder siden Tybring-Gjedde skrev sin kronikk om Arbeiderpartiets kultursvik. Det er ikke intellektuellt ærlig å late som om dette ikke har vært en del av norsk debatt i flere år.

Vi må også huske at Frp ikke har vært alene, selv om islamofobien har vært tydeligst der. Høyre har jo Hallgrim Berg i sine rekker, han som med sin bok «Amerikabrev» advart imot muslimsk overtakelse av Europa. Den her retorikken har smittet over på hele det politiske spektret.

Den som har lest den her bloggen vet at jeg selv har vært påvirket av islamofobi. Jeg tok (hva jeg regner for å være) mitt endelige oppgjør med disse ideene for noen måneder siden. Jeg skammer meg over at jeg lot den slags idéer påvirke meg, og det gjør meg enda mer bevisst på at hatidéer må bekjempes, uansett hvor de kommer ifra, og hvem de rammer. (Før eller siden så blir vi alle rammet av hatidéerne.)

Hatets idéer må bekjempes. Likegyldigheten må bekjempes.