Kritisk läkare sparkad

LO-Tidningen skrev 2 december förra året att den läkare som avslöjade vanvården hos Carema, inte längre får vara kvar på det äldreboende, Koppargården, som drevs av Carema. Motiveringen är samarbetssvårigheter. Ibland är Sverige riktigt obehagligt. Jag undrar hur detta stämmer överens med Lex Sarah? Kan detta vara lagligt? Borde Stockholms läns landsting, vars högsta politiska makthavare heter Filippa Reinfeldt (och är gift med Fredrik) ställas inför rätta?

En klarsynt israel

En klarsynt israel, Alon Liel, tidligere ambassadør i Sørafrika, sammenligner utviklingen i Israel med apartheid-Sørafrika.

Han skriver blant annet: «The danger of trying to seal a country off from the world was keenly appreciated by the lone voice of conscience in the South African parliament, a Jewish woman and a personal friend of mine, Helen Suzman. She said: «South Africa is slipping more and more into the control of a growing body of secret men, making secret investigations and reports.» But a nationalist parliamentarian argued that the law was necessary to block funds to students who «aligned themselves with the blacks.» This scare tactic worked and the South African bill was carried into law.» Han skriver også, om Israel: «When the Kirshenbaum Committee was suggested the co-director of Breaking the Silence, Mikhael Manekin, explained this dynamic: «They don’t need to love us or tell us that we are patriots. They are doing far more damage to this place than we are. Because of them millions of Palestinians live under military occupation. Because of them Palestinian-Israelis do not live in full equality in their own country. And because of them our position in the world is deteriorating day by day.» »

Les gjerne hele.

Nei til løsarbeiderdirektivet

Bjørnar Moxnes skriver på Nye meninger om vikarbyrådirektivet, som Arbeiderpartiet vil innføre i Norge. I fagbevegelsen er motstanden mot direktivet, som gjerne blir kallet løsarbeiderdirektivet der, massiv.

Moxnes skriver: «Vikarbyrådirektivet vil skape økt utrygghet i arbeidslivet. Hvis direktivet blir innført i Norge, vil det føre til økt bruk av vikarer og midlertidig ansatte, samtidig som ansettelsesvernet og retten til faste ansettelser svekkes. Flere tariffavtaler inneholder klare begrensninger for bruk av innleid arbeidskraft. Disse trues av direktivet.»

Les gjerne hele.

Sverige – nästa USA?

Håkan Juholt och Tommy Waidelich, partiledare respektive ekonomisk-politisk talesperson för Socialdemokratiska arbetarepartiet, hävdar i en debattartikel i Svenska Dagbladet (Brännpunkt) att klyftorna i Sverige ökar och hotar sammanhållningen. Ett av deras påståenden är att klyftorna i Sverige är lika stora som de var i USA på 1980-talet. De skriver: «Enligt OECD är Sverige ett av de länder där ojämlikheten vuxit som allra mest under 2000-talet». Svenska Dagbladets faktakoll ger de rätt i detta påstående. De refererar bland annat till en SNS-rapport, i vilken forskarna hävdar att «[o]avsett valet av mått och metod går det att skönja en trendmässig ökning av inkomstskillnaderna i Sverige från 1980 till idag».

Här har vi det svart på vitt – och vi får ändå inte glömma bort att de nordiska länderna är bland de utvecklade länder som fortfarande har minst klyftor. Det är en kvalitet som dessa länder borde värna om. De av oss som har läst Jämlikhetsanden (the Spirit Level) av Richard Wilkinson och Kate Pickett vet att de länder med minst klyftor, däribland de nordiska, har bäst statistik på många områder, inklusive sysselsättning. Allt prat om hur klyftor på något vis skulle vara nödvändigt är struntprat. Farligt struntprat.

Relaterat: FP: Bra med generösa socialförsäkringar.

FP: Bra med generösa socialförsäkringar

Via Alliansfritt Sverige hittade jag en intervju i Stockholms Fria Tidning med Folkpartiets ekonomiske talesperson, Carl B Hamilton. I intervjun så uttalar han sitt och Folkpartiets stöd för generösa socialförsäkringar, och han påstår att FP kommer att ta strid för att höja a-kassan. Folkpartiet har tidigare hävdat att generösa socialförsäkringar bidrar till högre sysselsättning, inte minskad. Om detta säger Hamilton: «Ja, så är det ju. Det ger drivkrafter att delta i strukturomvandlingen, trygghet i förändring pratar man ju om».

Fria påpekar att Folkpartiet sitter i en regering som monterar ned välfärden.  Hamilton hävdar att FP i regeringen har fått ansvar för skol- och utbildningsfrågor, medan andra fått ansvar för sjuk- och arbetslöshetsförsäkringarna, och att «de prioriterat annorlunda». Han påstår dock att FP kommer att ta strid för en höjning av a-kassan, och han tror att det finns en insikt i regeringen om att det behövs.

Gott så. Nu får jag nog erkänna att jag tvivlar en hel del på att FP verkligen får gehör för dessa åsikter. Någonting som artikeln heller inte tar upp är att taket måste höjas i a-kassan. Och jag frågar mig, varför sitter FP i denna regering? Går makten före all heder? Men visst, om FP lyckas bidra till en positiv förändring (den som lever får se) – då skall jag gratulera dem. Utan ironi eller sarkasm.

Ida Gabrielsson skriver om klass

Ung Vänsters tidigare ledare Ida Gabrielsson har börjat blogga.  Hon skriver om klass. Om att tillhöra arbetarklassen. Och att vara arbetslös. Att vara sjukskriven. Jag känner igen mig. Jag har saknat någon som på allvar talar om klass – och då inte bara från en akademisk utgångspunkt. Det finns många välmenande människor från över- och medelklassen, absolut. Palme, som kom från högborgerligheten, måste nog anses vara en av de bästa ledarna sossarna har haft i Sverige. Trots att jag står ett ganska ordentligt stycke till vänster om socialdemokratin så klarar jag inte att frigöra mig från den respekt jag byggde upp för Palme under min tid som (vänster)sosse. Palme var bra. Men: det är skillnad mellan det man har läst sig till, och det man själv har upplevt.

Ta diskussionen om det brutaliserade arbetslivet som har blossat upp lite på sista tiden. Högerns normala reaktion till detta består av:
1) Det där stämmer ju inte, så illa är det inte.
2) Och förresten, de där jobben är ju bara tillfälliga. De hittar snart bättre jobb.

Högern är dum i huvudet. Sorry mac, men det är den. Instegsjobb eller tillfälliga jobb my ass. Jag har varit på flera arbetsplatser utan kollektivavtal, med timlön, och utan att veta om jag verkligen kommer att få jobba alla timmar som jag blivit «lovad» – plötsligt blir det mindre jobb, och då blir man inkallad till chefen – som kan vara en trevlig prick, men han har sin position i systemet – som upplyser om att, tyvärr, det blir bara tre dagars jobb den här veckan. Eller nästa vecka. På ett jobb som jag hade, och där var jag i nästan två år, så fick man veta från en vecka till nästa hur mycket man skulle få jobba. Det fanns folk som hade jobbat där i över tio år. Sedan företaget etablerat sig på orten. Kom inte och snacka tillfälliga jobb med mig. De tyckte förresten att fackföreningar var onödiga – det «blir bara krångel». Det var inte bara de. Många nya jobb – massa McJobs – har den inställningen. Fackföreningar har inte varit populära på någon av mina arbetsplatser.

Som ung försökte jag förneka min bakgrund. Jag gick till höger. Var medlem i Sveriges mesta högerparti många år. Satt till och med i distriksstyrelsen för MUF Värmland ett tag. Samtidigt var jag arbetslös på dagarna, men när någon frågade sade jag att jag var student. Då var jag ju någon. Inte bara en utgiftspost för skattebetalarna. Jag skäms. Hur kunde jag vara så puckad? Till slut gick det upp ett ljus för mig. Jag kan berätta mer om hur jag svängde från höger till vänster senare. Men en sak skäms jag inte för, och det är för att jag bytte åsikt. Man skall aldrig skämmas över att man är klokare idag än vad man var igår.

Läs Ida Gabrielsson här.

En sak till, jag är glad, av rent egoistiska skäl, att jag bor i Norge. Vår regering är absolut inte perfekt, och de gör en massa dumheter, och tyvärr är mitt bästa försvar för regeringen Stoltenberg att «om Høyre och Fremskrittspartiet fått styra hade varit så mycket värre – de vill ju att det skall bli som i Sverige». Det låter ju ganska tunt. Men det är inte så tunt som det låter.

Det lønner seg å kjempe

Jeg leser for tiden boka «Rødt!» av Erling Folkvord, der han beskriver sine erfaringer av norsk venstreside. I boka forteller han om hvordan arbeiderne på Jøtul i 1976 klarte å vinne en viktig seier overfor et undertrykkende selskap, i konfrontasjon mot ikke bare selskapet, men også imot Arbeiderpartiet og LO. Som det står i boka: Det lønner seg å kjempe.

Det har også vist seg i Ohio nå. I mars i år vedtok Ohios republikanske guvernør, John Kasich, en lov som innskrenket offentlig ansattes rett til kollektive forhandlinger. Klassekampen skriver: «Men folk i Ohio har mobilisert kraftig, og 1,3 millioner innsamlede underskrifter sørget for at lovforslaget måtte opp til folkeavstemning». Og velgerne i Ohio stemte for de offentlig ansattes rett til å forhandle kollektivt! Richard Trumka, president for USAs største fagforening AFL-CIO sier: «Ohios arbeidere har slått tilbake mot løgnene frontet av multinasjonale selskaper og dere anonyme allierte som forsøker å gjøre offentlig ansatte og alle de tjener til syndebukker gjennom å angripe kollektive forhandlingsrettigheter». Hear, hear. Solidarity, comrades.

Okkupasjonen av Wall Street

I to uker har nå fredelige demonstranter prøvd å okkupere Wall Street, i en protest imot hvordan de økonomiske elitene tjener seg rike samtidig som mannen og kvinnen i gata må ta regningen. Helsingborgs Dagblad skriver i en artikkel publisert i natt: «Tahrir-andan har nått USA. I två veckor har hundratals, ibland tusentals, unga demonstranter med fredliga medel försökt ockupera Wall Street i New York i protest mot hur staten skyfflar över kostnaderna för finanskrisen på folket, mot ojämlikheten och mot hur storföretagen kontrollerar politiken.» Demonstrantene sier at de er inspirert av protestene i arabverden og Sør-Europa. Akkurat som i arabverden og Sør-Europa så dreier det seg om en ungdomsgenerasjon som i høy grad er arbeidsledig (ifølge Helsingborgs Dagblad er 18% av ungdommene i alderen 16-24 år arbeidsledige i USA) eller må jobbe under sin utdanningsnivå. Helsingborgs Dagblad skriver også, om USA: «Men medan upprorsmakarna i Egypten och demonstranterna i Spanien ockuperade torgen, med alla de associationer det väcker till demokrati och politik, försöker man i New York ockupera börsgatan. Man vänder sig alltså direkt mot den ekonomiska makten. I ett land som USA är det inte så dumt tänkt, eftersom politiken här mer än i många andra länder är sammangift med den ekonomiska makten.» Også NRK, Gateavisa og E24 har skrevet noe om dette. Gjennom finlandssvenske Hufvudstadsbladet fant jeg denne video:

Jeg synes at det er merkelig at det er så stille om dette i mediene. Det har blitt nevnt, men det er ikke førstesidenyheter, til forskjell fra den arabiske våren, som blir nevnt i alle nyhetssendinger og på synlig plass i avisene. Kan det være så at våre medier heller rapporterer om opprør imot arabiske ledere, siden de per definisjon er skurker (sett fra et vestlig ståsted), men helst ikke snakker om opprør imot vestens finansielle system, som også vi her i Skandinavia og Norge er en del av?

Imidlertid leser jeg at fagforeninger i USA støtter okkupasjonen av Wall Street. Det er meget bra. Som det står på et skilt i artikkelen: «We are not leaving. Not while the richest 1% own 75% of USA’s wealth. Tax the wealthy!» Så enkelt kan det faktisk sies. Så enkelt og så vanskelig.

Oppdatering: Al Jazeera rapporterer at protestene på Wall Street sprer seg til andre byer.

Hvem er sosialdemokratiet til for?

Jeg tenkte skrive litt om de sosialdemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark. Jeg er jo tidligere medlem i Arbeiderpartiet (og i Socialdemokratiska arbetarepartiet i Sverige). Jeg ønsker å reise spørsmålet: hvem er de sosialdemokratiske partiene til for?

Når jeg sa farvel til høyresiden vinteren 2009-2010 og gikk med i Arbeiderpartiet, så hadde jeg veldig stor respekt for den skandinaviske modellen – den i mangt sosialdemokratiske velferdsstaten. Jeg hadde stor respekt for hvordan Arbeiderpartiet og Socialdemokratiska arbetarepartiet i Norge og Sverige klart å sette preg på oppbyggingen av velferdsstatene, og hvordan den politikk de ført klart å innkludere store grupper i samfunnet og løft de ut av fattigdom. Jeg har fremdeles stor respekt for dette, til tross for at jeg på noen måter kan sies å ha blitt radikalisert etter at jeg gikk med i Arbeiderpartiet, til den tidspunkt da jeg skjønte at jeg var «for mye sosialist» for Arbeiderpartiet, og at jeg ikke klarte å forsvare det partiet sin politikk.

Noe har nemlig skjedd med sosialdemokratiet, blant annet analysert i boken «Folkepartiet». Det er en bok der flere forskjellige skribenter analyserer Fremskrittspartiet sine fremganger, og også fremgangene til lignende partier i andre land. Magnus Engen Marsdal skriver i boka, og sammenligner Frp sine fremganger med fremgangene til Dansk Folkeparti og Republikanske partiet (i USA). Alle disse partiene har klart å få fremgang hos arbeiderklassevelgere. Marsdal mener, og jeg er enig, at hvis venstresiden slutter å snakke om klasse og økonomiske forskjeller, og godtar høyresidens økonomiske politikk, da vinner høyresiden. Det beror på at den økonomiske politikken da blir en ikke-sak, og venstresiden isteden bare driver med kulturkamp (f. eks. homofiles rettigheter, som aldrig har gitt noen på Oslo børs eller Wall Street dårlig nattesøvn). Jeg sier ikke at venstresiden skal la være å drive med kulturkamp. Men venstresiden må faktisk også drive med klassekamp, ihvertfall hvis de vil være et reellt politisk alternativ og få stemmer fra arbeiderklassen. Og la meg understreke at også her i Norge har vi en stor arbeiderklasse, betydelig større enn hva man kan få inntrykk av hvis man bare leser mainstream-aviser og ser på TV-nyhetene. Hva skal vi ellers kalle alle de som arbeider under mer eller mindre usikre forhold, og alle de som arbeider ufrivillig deltid, og alle de som ikke har tarifflønn? De er ganske mange.

Med bakgrunn i detta synes jeg at det er merkelig at regjeringen her i Norge nå ønsker å øke matmomsen. Det er rett og slett usosialt, siden avgifter alltid rammer de med minst resurser hardest. I Sverige tar et tidligere statsråd, sosialdemokraten Jan Nygren til orde for mer høyrevridd politikk fra Socialdemokratiska arbetarepartiet. Blant annet vil Nygren at de svenske sosialdemokratene skal godta såvel private alternativer i den offentlige sektoren (han virker ikke å ha fått med seg at flere undersøkelser nylig ikke har funnit noen tegn på at anbudsregimet gir bedre eller billigere tjenester), det svenske skattefradraget for husholdsnære tjenester (RUT), som den norske høyresiden for øvrig ønsker å importere til Norge, og en forandret arbeidsrett. Det er en kapitulasjon innfor høyresiden. Ifølge Enn Kokk, som er sosialdemokratisk politiker i Sverige, så er høyresiden i det svenske sosialdemokratiet marginalisert. Jeg håper at han har rett.

Ali Esbati har også skrivit om venstresidens jakt på middelklassen i forbindelse med kommunevalget i år. Han sammenligner hvordan det gikk i Oslo, der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti før valget lovet å ikke innføre eiendomsskatt, med hvordan det gikk i Trondheim, hvor de rødgrønne faktisk har drivit med rødgrønn politikk, og i Frp-kommunen Fredrikstad, hvor de rødgrønne gikk til valg på rødgrønn politikk, og overtok makten i dette kommunevalg. Det bør nok nevnes at i både Trondheim og Fredrikstad skjedde dette i samarbeid med fagbevegelsen. Fagforeningenes rolle i samfunnet kan nesten ikke overskattes. Les gjerne Esbatis bloggpost, og les også gjerne Julie Lødrups og Magnus Engen Marsdals artikkel om den blå middelklassen. De slår ganske bastant hull på myten om at Arbeiderpartiet må gå til høyre. Også Marika Lindkvist Åsbrink, med bloggen «Storstad», skriver om jakten på middelklassen.

Noe som gleder meg, er at i Danmark så sier tiltredende statsminister Helle Thorning-Schmidt at hun ønsker å samarbeide med fagforeningene. Jeg håper at de kan bidra til å trekke Danmark til venstre, og at danske fagforeninger klarer å stå opp for et solidarisk samfunn, hvis nødvendig også i opposisjon til regjeringen.

Ligger det en bedre verden i luften?

Ligger det en bedre verden i luften? Det er opprør i mange arabiske land. Den arabiske våren er ikke slutt enda, og vi vet ikke hvordan det slutter, men den arabiske våren gir ihvertfall meg håp. I Hellas protesterer mange mennesker imot de greske sosialdemokratenes høyrevridde politikk. Og i New York City okkuperer misfornøyde mennesker Wall Street. Det siste forteller mediene veldig lite om.

USA sin nåværende president, demokraten Barack Obama, sa den 16. november 2008 at «we cannot have a thriving Wall Street while Main Street suffers». Nå er det opp til bevis, Mr. President.

La meg klargjøre dette: jeg er ikke motstander av parlamentarisme (selv om USA, hvis vi skal være nøye, ikke er en parlamentaristisk demokrati, uten en republikk). I sine beste stunder har parlamentarismen klart å skape et samfunn som kan beskrives som «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Det er ikke så dårlig. Det har gitt mange mennesker liv som vært bedre enn noen gang før i verdenshistorien. Men jeg er også tilhenger av fredelige utenomparlamentariske metoder. Karl Marx sa jo at «arbeiderklassens frigjørelse må være dens eget verk». Det er kanskje noe av det vi ser i dette årets hendelser. Jeg påstår ikke at alle som deltatt i opprøren i arablandene, i Hellas eller som nå i USA er skolerte marxister eller noe lignende. Men de er ikke lenger apatiske – de sier ifra, til og med når de blir møtt med vold fra myndighetene. Det er stort, for denne verden har blitt mer og mer apatisk siden høyrebølgen i 1980-årene. Er det en bedre verden som ligger i luften? Jeg håper det.

Oppdatering: Hvis noen tror at det bare er noen få som okkuperer Wall Street.